Årets beste album 2024
Er ikke alle år et godt musikkår?
I fjor skreiv jeg om hele 50 skiver i en lignende post, men det hadde jeg verken kapasitet eller … ja, vilje til å gjøre i år. Men noe tekst ble det da, og masse musikk. Som vanlig. Jeg har plukket ut de 30 platene jeg syns var best i år, og som jeg har skrevet noen ord om. I tillegg er det 20 boblere som kom rett under Topp 30™️, som jeg bare legger ved en lenke til. Det er litt mer mannstungt i år enn tidligere, men det betyr vel bare at det var sånn det var i år. 2024 var enda et godt musikkår, som alle år strengt tatt er, og finner du noe du liker her, så gi meg gjerne en heads up – da kan vi snakke om det neste gang vi ses.
LYTT TIL ÅRETS BESTE PLATER 2024
BOBLERE:
Christopher Owens - I Wanna Run Barefoot Through Your Hair
Tyler, the Creator – Chromakopia
Christian Lee Hutson - Paradise Pop. 10
Sabrina Carpenter - Short n’ Sweet
Gatecreeper - Dark Superstition
Gracie Abrams - The Secret of Us
Good Looks - Lived Here For a While
King Krule - SHHHHHHH!
Linni – Søvngjenger
Ezra Collective - Dance, No One’s Watching
Faye Webster - Underdressed at the Symphony
Mike – Pinball
Caribou - Honey
Billie Eilish - HIT ME HARD AND SOFT
Crowded House - Gravity Stairs
Fred again.. – ten days
Beth Gibbons – Lives Outgrown
Maggie Rodgers . Don’t Forget Me
Suki Waterhouse – Memoir of a Sparklemuffin’
English Teacher – This Could Be Texas
Og, så … til den virkelige nedtellingen. Let’s go!
30. Marstein - Frihet i lenker
Def Jam Recordings Norway, 25. oktober
Man er ikke avhengig av å være purung med pottefrisyre for å elske den nye Marstein-skiva. Klart, barna mine liker også dette godt, og det var vel ikke mange over 22 år på den utsolgte konserten hans på Sentrum Scene tidligere i høst, men også en voksen mann kan lett sette pris på en skive som dette. Låtene er gode, tekstene er smarte, og på «Cookie» snakker han også fornuftig om overforbruk av skjerm og digitale duppeditter. Er det rart en far med barn i barneskolen klapper henrykt da? Men dette er ikke bare «’Mann 40’ forsøker å like ungdomsmusikk». Undergrunn har i mange år vist oss at de er tronarvingene i norsk hiphop, og Marstein er gruppas mest fremtredende rapper/tekstforfatter. På Frihet i lenker fremstår han mer reflektert enn tidligere, og tekstene er også kanskje mer samfunnsorienterte enn tidligere. Så da går jeg rundt og nynner «Haiene på meg, jeg er deep deep down ... gjør mine tårer til et TikTok-sound» ute blant folk, da.
29. Masåva - Dagen vi så på skatere
Braveheart Records, 18. oktober
2024, året da visepopen kom inn i livet mitt (vårt). Det er Marie Løvås, Uld, Wold Wiggen, Stine Bogsveen, og ikke minst, Masåva. Og sikkert masse andre bra greier, men denne skiva tok meg i kragen allerede ved tittelen. Skatere, liksom. Jeg er med. Visepop vil kanskje aldri nå helt opp på hitlistene her til lands, men det er synd, all den tid Masåva har laget en skive som fortjener langt mer oppmerksomhet enn jeg kan gi. Og langt mer oppmerksomhet enn det den har fått til nå.
28. Henning - Cowboy från rymden
Knippla Records, 6. september
Jeg vil gjerne si at det var jeg som oppdaget Henning i 2019, men det var først og fremst min kollega som hadde kommet over denne gitarvirtuosen fra Sverige. Mark Knopfler fra Göteborg kalte vi han i starten, og så kanskje på han som en pastisj av den gamle gitarhelten. Men så vokste låtene på oss, og Henning ble en skjult perle som fikk gå varmt på stereoen på kontoret. Vi forhørte oss med kollegaer i Sverige, hadde de hørt om Henning? Nei, det var ikke noe på gang der. Men så, med denne plata skjer det endelig noe. A-listet på P3 i Sverige, 3. plass på Viral Top 50 i Sverige, og nå spiller han overalt der borte over grensa. Helt fantastisk, nydelig popmusikk, med en gitarhelt som skriver bængers over en lav sko. Sjekk bare ut «GBG tjej» da, for et anthem! «24/7 Café» er a-listet i Sverige når dette skriver, og «Johanna» er den låta som Håkan Hellstrøm ikke klarer å skrive lenger.
27. This Is Lorelei - Box for Buddy, Box for Star
Double Double Whammy, 14. juni
Water From Your Eyes. Et klassisk navn på et indieband, og også et av sikkert millioner av band jeg har registrert, men aldri sjekket ut. Det plager meg fint lite, man får ikke med seg alt. Men jeg er fryktelig glad for at jeg stoppet opp ved soloprosjektet til Nate Amos fra tidligere nevnte band, This Is Lorelei. Box for Buddy, Box for Star er en quirky og nydelig plate, med akustiske perler, stakkato trommemaskiner og enkle, catchy refrenger. Noen dvelende låter her og der, som fungerer som fine hvileskjær mellom toppene. Amos har sluppet musikk under This Is Lorelei-navnet i snart et tiår, men kun spilt inn på soverommet, og lagt ut via Bandcamp eller lignende tjenester. Dette er første gang han satte seg som mål å gi ut et ‘ordentlig’ album, og det kan jeg bare si at han har lykkes 100% med.
26. L’imperatrice - Pulsar
microqlima, 7. juni
Franske L’imperatrice er ute med sitt tredje album siden oppstarten i 2012, og deres funky popmusikk-slash-nu disco pulserer av gårde fra første akkord på synthen til Charles de Boisseguin. Sekstetten har ikke fått mye presse her til lands de siste årene, men det trenger de ikke heller, da de selger ut konsertene sine og spilte senest i sommer på PIP-festivalen på Grünerløkka. Samme år som de ellers også spilte på moteshowet Coachella i California-ørkenen. Jeg våger meg til å si at dette er deres beste skive til nå, med låter som «Amour Ex-Machina», som garantert lager fest på klubben (det vil jeg aldri finne ut av, så klart), «Love From the Other Side», som er en poplåt uten sidestykke i året som har gått, og min personlige favoritt, «Any Way», med makelause Maggie Rogers på vokal. Det er mulig det både er søkt og en slapp sammenligning, men jeg føler L’imperatrice plasserer seg midt imellom landsmennene i Daft Punk og Air. Og det står jeg støtt ved, helt til noen sier meg imot.
25. Lizzy McAlpine - Older
Indigo Blue, 5. april
Jeg har arrestert meg selv et par ganger mens jeg har lyttet til den nye plata til Lizzy McAlpine, for jeg merker at jeg har blitt en god gammeldags fan. Jeg ble så sinnssykt glad i forrige plata hennes, og jeg har siden da fulgt med på hva som har skjedd på TikTok, sjekket i Pitchfork om det var noe nytt på gang, akkurat som jeg skulle vært en 24 år gammel student fra gamledager. Det er noen år på overtid nå, men iveren etter å oppdage nye artister og låter gir fortsatt den barnslige gleden. Det er godt å se. Lizzy McAlpine er en helt spesiell forteller og låtskriver. Jeg vil sovne til dette hver natt, uten unntak.
24. Idles - TANGK
Partisan Records,16. februar
Man måtte fem album inn i Idles før man virkelig knakk koden, gitt. Klart, de fleste av de tidligere skivene deres er helt der oppe – de har vært på årslistene mine og greier – men når man dykker ned i kjærlighets-skiva TANGK, så er det lite annet som kan måle seg mot dette. Det er naturlig å tenke på Idles som et simpelt punkeband, men de er stadig på søken etter å utvikle hva enn de gjør. De har hatt Kenny Beats som produsent, hallo? Og nå er det Coldplay-mannen Nigel Godrich som forsøker å holde orden i rekkene. ‘Orden i rekkene’ blir det selvfølgelig ikke i det hele tatt, men samarbeidet har rullet ut det beste Idles-albumet til nå. Gi vokalist Joe Talbot en klem hver gang du ser han (om du ser han), for det tror jeg han trenger.
23. The Messthetics, James Brandon Lewis - The Messthetics and James Brandon Lewis
Impulse Records, 15. mars
Jeg hadde et uttalt mål om å gå på flere jazzkonserter i 2023, og endte vel opp med å gå på én. Den ene konserten var dog James Brandon Lewis på Victoria, og i ukene etter gikk jeg rundt i min egen verden og var helt salig. Sterk opplevelse. Spol et halvår frem i tid, så slippes plata The Messthetics and James Brandon Lewis. Det høres ikke ut som noe spesielt ved første ørekast, men om du kikker litt nærmere ser du at The Messthetics består av 50% av medlemmene fra et av tidenes beste band – Fugazi! Jeg har klistremerke av Guy Picciotto på Macen min, liksom. Men han spiller ikke i The Messthetics, det gjør derimot Joe Lalley (bass) og Brendan Canty (trommer), den tighteste rytmeseksjonen i hardcore/emo/punkens historie.
James Brandon Lewis hadde med seg The Messthetics på én låt på den strålende Eye of I fra i fjor (selvfølgelig med på min 2023-liste), og det var et nydelig lite frempek til hva vi får her. Et helt album med en gjeng med fantastiske musikere, som blander rock/jazz/groove/punk på en helt perfekt måte. La meg spille «Emergence» og «Railroad Tracks Home» på repeat til evig tid. I alle fall til de bestemmer seg for å spille gig i Norge, og da blir nok det min eneste jazzkonsert det året. (Nå viste det seg at de faktisk kom til Norge, og spilte gig på Goldie i Oslo i november. Det var helt fantastisk!)
22. Sleater-Kinney - Little Rope
Loma Vista Recordings, 19. januar
Tidligere i år kom jeg over en notis i magasinet BEAT fra 1997 hvor faren min hadde omtalt Sleater-Kinney sitt album Dig Me Out. Han skrev ganske enkelt: «Rockens fremtid ... eller?». Personlig vil jeg si at spådommen var rett der og da, men målt på kommersiell suksess og rekkevidde var det for så vidt ikke det. S-K har vært mitt favorittband siden jeg oppdaget dem på slutten av 90-tallet, og mine følelser er like sterke den dag i dag. Årets album syns jeg i tillegg er et av deres sterkeste på lenge, og når Corin Tucker virkelig sparker fra med sin lett gjenkjennelige vokal 52 sekunder inn i åpningslåta «Hell», da reiser hårene på armen seg. Men så klart, vi savner alle Janet Weiss.
21. The Smile - Wall of Eyes og Cutouts
XL Recordings, 26. januar/4. oktober
Som noen skrev et sted; kan de ikke bare kalle seg Radiohead og kjøre på? Jeg har selvfølgelig forståelse for at resten av den originale gjengen kanskje ikke vil satse like hardt på bandlivet i en alder av fifty-something, og at man kanskje ikke vil tukle med merkevaren™ ved å bytte bandmedlemmer, men The Smile er 100% et Radiohead Pt. 2. Wall of Eyes er like delikat, smart, vakker og utforskende som debuten A Light for Attracting Attention fra 2022, mens årets andre album, Cutouts, kanskje er ørlite bedre enn det igjen, og må regnes som min favoritt av de to nye skivene. Men der er det meget små marginer. For meg som er gammel Radiohead-fan, kan dette aldri bli feil. Jeg tror hverken Thom Yorke eller Johnny Greenwood evner å se bakover eller repetere seg selv i særlig grad, der er det kun hevet blikk (i billedlig forstand altså, Greenwood har vel aldri sett opp fra gitaren sin noen gang) og utvikling i alt de foretar seg. Trommeslager Tom Skinner, mest kjent fra blant andre jazz-orkanen Sons of Kemet, gjør at dette kanskje føles noe friskere enn ‘det andre bandet’, men det er bare minimalt. Veldig bra er det uansett.
20. Amyl and the Sniffers - Cartoon Darkness
Rough Trade Records, 25. oktober
At Amy Taylor er født til å fronte et punkband er det ingen som kan si noe på. Har du bare sett én låt av Amyl and the Sniffers live, skal du være bra til kar for å komme opp med en bedre frontkvinne/-mann. Der hvor Amyl and the Sniffers-platene tidligere har vært både rølpete, kjappe og kaotiske (og dritbra, mind you ...), er Cartoon Darkness kanskje den mest sofistikerte til nå. Klart, du har låter som fantastiske «Me and the Girls», hvor Amy synger om hvor mye hun elsker å drikke seg drita på flyplassen med venninnene. Og hva med «Jerkin’», med tekstlinjer som «Need to wipe your mouth after you speak, ‘cause it’s an asshole. Bum hole, dumb cunt. You are ugly all day, I am hot always ...». Jojo, nå tar jeg tekst ut av kontekst, men la oss bytte ut ‘sofistikert’, da, og så sier vi at dette er den mest fokuserte plata deres til nå. Og så fordømt bra, da! Ikke si at du ikke får unormal selvtillit når du har denne i
19. Benny the Butcher - Everybody Can’t Go
Def Jam Recordings, 26. januar
Benny the Butcher sin nye plate stakk seg tidlig ut som en favoritt i dette plateåret, og ikke overraskende er det mange favoritter med på laget. Produsenter på plata er The Alchemist og Hit-Boy, som har produsert hver sin halvpart av plata. I tillegg er gjestelista lang, og låtene med Conway the Machine og Westside Gunn, samt Lil Wayne og Snoop Dogg er verdt å sjekke ut. Men det er Benny the butcher som styrer skuta her, og nesten hver eneste låt stikker seg ut på en eller annen måte.
NBA-referansene er også mange, noe som åpenbart er nerdete å henge seg opp i, men jeg noterer det som en soleklar pluss i margen. Andre låta på plata heter bare «BRON», som refererer til verdens beste basketspiller LeBron James. Lil Wayne rapper «Snipers like Kevin Durant, shooters be like Devin Booker», som da nikker til de to stjernespillerne på ‘mitt’ lag, Phoenix Suns. Mens på «One Foot in» med Stove God Cooks, rapper Benny «... this work is cut more times than Kyrie got traded». Som referer til flat earth-konspiratoren, og den meget habile NBA-stjernen, Kyrie Irving som hele tiden blir tradet bort fra klubbene sine. Viktig med detaljene.
18. Knocked Loose - You Won’t Go Before You’re Supposed To
Pure Noise Records, 10. mai
Knocked Loose leverer årets hardeste upper-cut i form av albumet You Won’t Go Before You’re Supposed To. Ti låter på 27 minutter taler om et kompakt album, og det kan man trygt si at det er. I det åpningssporet «Thirst» setter i gang – etter 24 sekunder – er det knapt nok rom for en pustepause. Den eneste grunnen til at man får noen pauser underveis, er fordi de tyngste riffene er så tunge at de fysisk tvinger deg til å legge deg nedpå. I noen sekunder. Knocked Loose har vært et av de friskeste pustene i mitt musikkår, og det er tydelig at dette gjelder for flere – for hvor mange hardcore-/metalband er det som får sjansen til å spille live hos Jimmy Kimmel? Med pyro i tillegg? Jeg vil tippe at det ikke er altfor mange.
17. Madi Diaz - Weird Faith
Anti-, 9. februar
Jeg klarer ikke plassere artister som Madi Diaz i noen spesiell sjanger, utover at det er pop/rock eller indiepop, men hun kastes fort i samme bås som Phoebe Bridgers, Lizzy McAlpine, Gracie Abrams og Faye Webster. Korrekt bås det, for så vidt, men om man bare skal si at dette er en gjeng kvinner som skriver låter som vipper hver og en av stolen, så holder kanskje det? Nei, det gjør ikke det, så klart. Dette er amerikansk låtskriverkunst fra øverste hylle, og føles som det er skrevet i midterste midwest, de mest rurale delene av staten New York, midt i the rust belt, eller et sted i utkanten av Texas. Det er så ekte det kan få blitt, og så ærlig at man ofte blir blyg av å lytte til tekstene. Den plata her har vært med meg hele året, fra den ble sluppet i februar og til nå. Og den har bare blitt bedre.
16. Sunnan - Cinema
Sunnan/AWAL, 30. august
Årets oppdagelse! *ding-ding-ding* Da jeg fikk en mail med tips om å sjekke ut svenske Sunnan og deres debutskive Cinema, svarte jeg avsender med kun ett eneste ord etter første gjennomlytt: Wow! Cinema, spaghetti, soul. Det er de tre ordene som går igjen på både nettsiden deres, alle konsert-eventene, og i presseskrivet til plata. Og det er på et underfundig vis veldig beskrivende. Det er både vakkert, coolt, og groovy det her. Konserten på Revolver i november var som en åpenbaring for alle de 100 personene som var der, og da jeg tilfeldigvis fikk sett de i Göteborg uka etter, på hjemmebane (de er fra Stockholm, da), var det om mulig enda bedre. Denne plata har gått på repeat siden midten av oktober, og surrer fortsatt i bakgrunnen når dette skrives i desember. Skjerp dere a, Spotify Wrapped. Det var ikke Lagwagon som var min mest spilte skive! (ikke at jeg skammer meg for den)
15. Sprints - Letter to self
City Slang, 5. januar
Debutplata til irske Sprints var tett opptil det første som skjedde i år, og for en måte å sprenge startblokkene på. Som sine landsmenn i Fountaines D.C. bryr de seg om absolutt ingen lover og regler i musikksamfunnet, og spiller de låtene de lager, akkurat som de vil, akkurat så punka det skal være. Låta «Adore Adore Adore» er en av de beste og enkleste låtene som kom ut i år, og om du ikke synger med etter første refreng bør du sjekke med doktoren om du kanskje ikke produserer adrenalin og endorfiner på normalt vis. Som er greit, hvis ikke. Vi hadde sett oss ut gigen deres i Glasgow da vi skulle på fotball- og leve livet-tur til Skottland tidligere i år, men vi var så klart for sent ute. Dønn utsolgt. Som seg hør og bør.
14. Four Tet - Three
Text Records, 15. mars
Akkurat sånn som dette skal Four Tet låte. Kieran Hebden er en skapende og utforskende DJ/produsent, så det klart at han har utforsket mye opp gjennom sin lange karriere, men når han er inne i de banene her, da drømmer jeg meg rett tilbake til skiver som Rounds (2003), Everything Ecstatic (2005) og There Is Love In You (2010). Det er så skjørt og røft på samme tid, det er like mengder klubbmusikk som det er sovemusikk for mine barn. Jeg trenger bare å høre 25 sekunder av første låt før jeg skjønner at dette er en Four Tet-utgivelse som treffer meg midt i hjertet, og da mener jeg at han har gjort alt rett. Selv over tjue år etter debuten fortsetter han å holde meg i et jerngrep.
13. Touché Amoré - Spiral in a Straight Line
Rise Records, 11. oktober
Det blir aldri så emosjonelt som når Jeremy Bolm vrenger sjela si, og utleverer alle de fæle tankene han sitter inne med. Touché Amore er ute med sitt åttende album, og det er vilt å lytte seg gjennom katalogen deres og se på den voldsomme progresjonen de har hatt. Det er snart 17 år siden de debuterte, og merkelig nok har de aldri hørt så vitale ut som når de nå gir ut sin nye skive. Det samme har jeg forøvrig tenkt for hver skive de har gitt ut. Det er ikke nødvendigvis nye koster på Spiral in a Straight Line, men kostene jobber med dobbel styrke og favner mye bredere. Til og med fantastiske Julien Baker har de fått med seg på sistelåta, «Goodbye For Now». Jeg skal på konsert på Parkteatret til høsten, og stakkars deg om du går glipp av det!
12. Burial - Dreamfar/Boy Sent From Above
XL Recordings, 2. februar
Da denne EP-en kom ut havnet jeg ordentlig ned i Burial-kaninhullet, og tilbrakte mange kvelder med hans utgivelser fra de siste fire-fem årene. Jeg har alltid vært mest opptatt av debutplata hans fra 2007 – Untrue – men den har jeg til gjengjeld hørt i hjel de siste 15 årene. Min favorittsyssel var en periode å gå rundt Østensjøvannet etter mørkets frembrudd, med øreklokkene dratt godt ned over ørene, med tilfeldige singler fra hans katalog på nesten maks styrke. Det er en opplevelse jeg mener alle bør prøve ut. Det trenger ikke være rundt Østensjøvannet, vel og merke.
Det var den nye EP-en/singelen «Dreamfar/Boy Sent From Above» som satte det hele i gang. Det er to nydelige låter på til sammen 26 minutter, og der hvor han de siste årene har beveget seg mest i ambient-landskapet, er han nå tilbake i ravens verden. Det minner nesten litt om tidlig Prodigy dette, spesielt når «Dreamfar» setter i gang på sitt mest intense, og hva er mer treffende at han nå gir ut musikk på Prodigys gamle plateselskap, XL Recordings. En veldig gøy utgivelse, som kommer med her selv om det i praksis kun er to låter.
11. Boldy James - Across the Tracks
Near Mint, 28. juni
Det føles aldri som at Boldy James går på tomgang eller gjentar seg selv. Noe som nesten er utrolig, med tanke på at han har gitt ut nærmere 20 album de siste fire årene. Across the Tracks er årets tredje plate, om jeg har talt riktig, og når Boldy James kommer med ny musikk går han like uimotsagt inn på listene mine som Vince Staples. Og, ettersom han slipper flere plater i året, minst, blir dette en årlig tradisjon.
James har for vane å finne seg én produsent per utgivelse, og jobbe med denne gjennom hele plata. De siste årene har han samarbeidet med navn som The Alchemist, Nicholas Craven og RichGains, for å nevne noen, og på Across the Tracks er det Conductor Williams som er mannen bak spakene. Et ukjent navn for meg, men resultatet er både sløyt og fokusert. Boldy James høres alltid litt ... eh, påvirket ut når han rapper, men samme hvor tilbakelent han virker, er resultatet alltid like klokkerent. Etter å ha sett han og The Alchemist på Øyafestivalen i 2023, så mistenker jeg mer at han bare er sjenert og blyg, selv om tekstene unektelig handler mye om dop, og videreformidling av dette dopet i hjembyen Detroit.
Nå er det som nevnt slik at Boldy gir ut fryktelig mange skiver i løpet av et år (det var vel fem i fjor), så man har altså flere å velge mellom i år også. Av de alle, så er The Brictionary fra november fullt på høyde med denne. Så sjekk for all del ut alt han kommer med.
10. Macseal - Permanent Repeat
Counter Intuitive Records, 12. juli
En kompis av meg beskrev den nye plata til Macseal som ‘10/10 Fountains of Wayne-core’, og sjelden har noen truffet bedre med å beskrive et band jeg ikke hadde hørt før (ja, det var Jørgen, åpenbart). Det er faktisk sjeldent et band treffer så godt med tittelen på plata si også, for denne har indeed gått på permanent repeat i opptil flere perioder her i huset siden den kom ut i juli. Fuzzy gitarer, dønn catchy refrenger, og et generelt luftig og sommerlig lydbilde. Start med låta «Golden Harbor», den kaster deg rett inn i en cabriolet på full fart ned solkysten et sted, og derfra går det bare en vei. Sommer, ta meg tilbake!
9. Mk. Gee - Two Star & The Dream Police
R&R Digital, 9. februar
Jeg strevde litt med å komme under huden på denne plata her. Jeg ramlet over singelen «Are You Looking Up» på Internett et sted, og falt umiddelbart for den lett forvirrende produksjonen, og det noe unike soundet. Men da jeg skulle sette meg ned med plata, skjønte jeg at det kom til å ta litt tid. Mk. Gee lager låter inspirert av pop, rock og soul fra 80-tallet, samtidig som det høres ut som han kommer fra langt inn i fremtiden. Som nevnt kan produksjonen fort bli sett på som litt ‘rotete’, men det er også det som gjør hele Two Star & The Dream Police så fascinerende. Det stopper og starter og stopper og starter, med synther og gitarer som skyter inn fra alle kanter, i forskjellige lydnivåer. Men i bånn ligger det noen dødsfine låter og melodier. Hør bare på nevnte «Are You Looking Up», «Rylee & I», «Candy» og «Alesis».
8. Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Columbia Records, 5. april
Man ønsker jo egentlig ikke å tillegge Ezra Koenig for mye genialitet, all den tid han ser ut som en fyr som har gått på privatskole i The Hamptons fra han var 4 år til dags dato. Men det er også fryktelig vanskelig å la være når du hører på skivene til Vampire Weekend. For dette er genialt. Genialitet manifestert i et voldsomt knippe låter med popmusikk. Vampire Weekend er et band som bare har blitt bedre for hvert album de har gitt ut, og et band som jeg ikke har gitt nok applaus underveis. Men nå hadde jeg forventninger. Jeg har skjønt greia, ok? Det forrige albumet var helt makalaust bra, og så går de hen og leverer det her nå? Jeg klarer ikke å forsøke å forstå hvordan hodet til Koenig fungerer en gang, for det er så kompliserte greier det her – samtidig som det høres så enkelt og florlett ut. Jeg har en kompis som var blank i øya da han hørt denne plata første gangen, og han er det faktisk fortsatt. Jeg tok med meg venner og kone til Amsterdam for å se dem live nå rett før jul, og det er det lureste jeg har gjort på veldig lenge. Vi ble blåst i bakken, med god margin.
7. Waxahatchee - Tiger’s Blood
Anti-, 22. mars
Da «Right Back To It» ble sluppet som singel 9. januar i år, var jeg ikke i tvil – dette er årets beste låt. Og sånn har det vært i 12 måneder nå, den har holdt seg hele veien. Sammen med MJ Lenderman, som også er med på lista her i år, fremfører hun en nær perfekt americana-, folk-, poplåt. Katie Cruthfield har opparbeidet seg en ganske sterk CV de siste fire årene, med soloskiva Saint Cloud fra 2021, skiva I Walked With You A Ways med bandet Plains, som hun har sammen med Jess Williamson, fra 2022, og nå altså Tiger’s Blood. Et album uten en eneste svak låt, og en skive som viser frem alle styrkene til Crutchfield som låtskriver. Det er melodier som fester seg med en gang, det er gode tekster, og finurlige låtstrukturer som treffer godt. Waxahatchee går kanskje ikke under radaren, men for meg en hun en mye større stjerne enn det folk innbiller seg i dag. Det endrer seg nok snart.
6. Vince Staples - Dark Times
Def Jam Recordings, 24. mai
Du veit det blir bra når Vince Staples kommer ny musikk. Eller, jeg vet i alle fall at det blir bra. Alle de tre siste platene han har gitt ut har havnet helt i toppen på disse listene mine, og om jeg ikke hadde de fire før der igjen helt i toppen i de respektive årene, så burde de i alle fall vært det. Det er ikke det at det han gjør er så himla unikt, eller utpreget bedre enn alle andre, det flyter bare så ... naturlig for han. Deilige beats, laidback flow, og gode tekster. Det er lett å bli historieløs, all den tid – spesielt– RAMONA PARKS BROKE MY HEART fra 2022 var helt magisk, men jeg våger meg utpå og påstår at Dark Times er en av de beste platene Staples har gitt ut. Og jeg merker at jeg angrer med en gang. For et luksusproblem. For en rapper, for en artist.
Jeg fikk heldigvis sett litt av konserten hans på Øya i år, selv om jeg sleit med å få tidsplanen min til å gå opp den dagen.
5. Hermanos Gutierrez - Sonido Cósmico
Easy Eye Sound, 14. juni
Brødrene Gutierrez tilbrakte hele sin oppvekst i Sveits, som er et land i alle fall ikke jeg forbinder med en rik historie innen popmusikken. Men brødrene Alejandro og Estevan har også bakgrunn fra Ecuador og Sør-Amerika, og da faller brikkene så mye mer på plass. Sonido Cósmico er nærmest for en meditasjon å regne, og fra start til slutt befinner jeg meg så nær tilstanden zen som en ikke-new-ager kan komme. Gitarene snirkler seg i hverandre, og ruller av gårde slik som såkalte tumbleweeds ruller gjennom ørkenen. Jeg kan nesten ikke forestille med en bedre skive å ha som soundtrack om man skal ut på en lengre roadtrip en sommerdag, være seg det er i USA eller Norge. Eller Sveits, for den saks skyld. Dette er så nære perfeksjon man kan komme.
4. Jamie XX - In Waves
Young, 20. september
Singlene i forkant lovet veldig bra, og gjorde sitt til at In Waves var et av albumene jeg var mest spent på i forkant av slippet. Spesielt «Free» med Robyn, og den fantastiske «All You Children» med The Avalanches, gjorde at forventningene var skyhøye. Og den tidligere The XX-trommisen skuffet selvfølgelig ikke. Han gjør sjelden det, de gangene han kikker ut døra med ny musikk på harddisken. Jeg er ingen danseløve, og kommer aldri til å bevege meg ut på et dansegulv – til glede for alle dere andre – men selv for meg, hjemme i stua eller spaserende rundt i høstmørke gater, er denne skiva en stor fest. Alt er så gjennomført og smart, man merker at hver lille tromme-beat er nøye gjennomtenkt. Jamie XX er en superstjerne, selv om han virker som den blygeste gutten i gata, og sjelden gjør mye ut av seg i pressen eller sosiale medier. Og han er en superstjerne med rette, og kunne sikkert valgt gjesteartister fra øverste hylle. I stedet velger han de riktige navnene, som ikke går i veien for låtene og stjeler glansen fra hans håndverk. Hans tidligere bandkollegaer fra The XX, Oliver Sim og Romy er med på en låt, det samme er nevnte Robyn og The Avalanches, i tillegg finner vi min personlige favoritt Panda Bear, samt Honey Dijon. Det har vært klubbstemning på Abildsø siden slutten av september, veldig gøy.
3. Kendrick Lamar - GNX
Interscope Records, 22. november
For meg er Kendrick Lamar den udiskutable eneren. Han rager ensom helt på toppen på min liste over dagens rappere, selv om folk som Boldy James og Vince Staples – som jeg også er fryktelig fan av – følger rett bak. Kendrick har hatt et travelt år, all den tid Drake har eksistert, og yppet til bråk med svake vers og smålige beskyldninger. Kendrick tok dissen på strak arm, og leverte – helt ut av det blå – den fantastiske låta «Not Like Us» , som like greit ble en hit over hele verden og mottok hele fem Grammy-nominasjoner. Morna, Drake.
Da oppmerksomheten rundt beefen hadde lagt seg litt, annonserte plutselig Kenridck Lamar sitt sjette album GNX. Også dette kom uventet på de aller fleste. Som man kan gjøre når man har muligheten til å gjøre akkurat som man vil. Selv om jeg virkelig elsket hans forrige plate, Mr. Morale and the Big-Steppers, er det ikke til å komme fra at det var ganske tunge temaer han var innom der, og det var låter jeg rett og slett ikke orket å høre på altfor mange ganger. Nå er han tilbake i gammelt slag, og hele skiva flyter bedre for min egen del. Nå har han blitt fulltids business man, og mange av låtene handler om hvordan han skal lykkes med dette, og hvor mye han fortjener det. Han er fortsatt rappens beste tekstforfatter – hallo, han er første og eneste rapperen som har vunnet Pulitzer-prisen, med albumet DAMN. – og det viser han på nesten hver eneste linje på GNX. Det flyter, det smeller, og det treffer jævlig bra. Woof!
2. MJ Lenderman - Manning Fireworks
Anti, 6. september
MJ Lenderman sine soloskiver er alltid noe å glede seg til, og på Manning Fireworks leverer han noe så hinsides. I tillegg til å tidligere i år ha vært med på en av årets aller beste låter – «Right Back to It» med Waxahatchee – så leverer han han i tillegg selv en kruttsterk kandidat på dette albumet, nemlig låta «Wristwatch». Et komplett stykke låtsnekkeri! Jeg stilte meg spent opp på Wednesday-konserten på årets Øyafestivalen, mest for å bare gløtte litt på den lange og mystiske skikkelen til Lenderman. For selv om bandet hans Wednesday er bra, så er solomaterialet hans av et helt annen kaliber. Som en blanding av nydelige Jason Molina og et knirkete Big Thief, snirkler denne skiva seg rundt i hodet mitt til enhver tid. Manning Firework er et av årets aller beste album.
1. Fontaines DC - Romance
XL Recordings, 23. august
Klink innertier fra verdens beste irske band. Fontaines D.C. er bandet som leverte magi på debuten Dogrel i 2019, og som siden den gangen har skrudd det til noen hakk for hver plate de har gitt ut. Romance er deres fjerde album, og også deres mest poppa og kommersielle til nå. De har også begynt å gå med neongule bukser og piggsveis, men selv om de prøver å distansere seg fra meg, så klarer jeg å la det passere. De har glemt at jeg er et barn av 90-tallet, jeg vokste opp med den moten der. Ikke at jeg noen gang sank så lavt, så klart. Det er mye som skal klaffe for at man finner plater som kun har godlåter fra spor én til siste, jeg er usikker på hvor mange jeg kommer på selv. Nevermind med Nirvana, så klart, ... and Out Come the Wolves med Rancid, Blue Album med Weezer. Nå må nesten Romance med Fontaines D.C. melde seg til samme liste. Singlene «Starburster» og «Here’s the Thing» er fra en annen verden, to årets låter begge to. «Bug», «In the Modern World» og «Motorcycle Boy» følger like etter. Fontaines D.C. er et band som både imponerer og forundrer meg hver gang de kommer med ny musikk. Jeg lander på at dette er årets beste album, først og fremst fordi det er det er – Årets. Beste. Album.