Årets beste album 2023

Det ble mye musikk i år også.

Jeg gikk for 50 i år. Det kan virke mye, og arbeidet jeg har lagt ned for å ferdigstille denne greia tilsier jo at dette er korrekt. Her er skivene det har gått mye av i året som gikk, det er alt fra pop, via punk, hiphop og tekno til jazz. Og sikkert en hel haug med andre greier også.

LYTT TIL ÅRETS BESTE PLATER 2023

Let’s go!

50. André 3000 - New Blue Sun
Epic Records, 17. november

Jeg føler ikke jeg kan å si så altfor mye om denne plata som ikke er sagt før, men jeg likte den! Selvfølgelig ønsket alle at verdens feteste rapper, som kun har gjort gjeste-vers de siste tjue åra eller noe, skulle komme med et av verdens beste rapalbum – but alas, sånn ble det ikke. André har begynt å spille fløyte, og han elsker å spille fløyte. Har gjort det i mange år allerede faktisk. Da jeg leste at det skulle bli et flytende, fløytete album, var jeg livredd for at det skulle bli altfor new age og syrete. Men heldigvis ble det bare syrete, og – faktisk – med flere hooks inni der. Du kan ta André 3000 ut av rappen, men du kan ikke ta kulheten og meloditeften ut av André 3000.

49. Domo Genesis - What You Don’t Get
Things Happen Records, 27. Oktober

Da denne kom ut hadde jeg allerede to Domo Genesis-plater på årets liste, trygt plassert inne blant de 20 beste skivene. De var så bemerkelsesverdige bra de to andre platene, at jeg faktisk måtte gå det i sømmene – var det virkelig mulig å treffe SÅ bra på så kort tid? Neida, var ikke det. No Idols ble re-utgitt i år, men er en mixtape fra 2012 gjort med The Alchemist, og Red Corolla ble også re-utgitt i år, men ble først utgitt i 2017. Sånn fucker strømmetjenestene med huet mitt tydeligvis, men det betyr vel bare at jeg burde dykket ned i katalogen til Domo Genesis tidligere. What You Don’t Get er kanskje ikke helt oppe der med de to førstnevnte mixtaper, men det er bra greier ja!

48. Jamie Branch - Fly Or Die
International Anthem, 25. august

En grenseløs jazzist forlot oss i august i fjor. Jaimie Branch var en grensesprengende trompetist, som beveget seg fritt innen jazz-sjangeren, men som også nektet og bli satt i bås. Hun spilte jazz, calypso, punk og alt der imellom, og hun jobbet med artister som Yo La Tengo, Spoon, TV on the Radio, Jeff Parker fra Tortoise og Angel Bat Dawid, og hennes tilstedeværelse gjorde alle artistene bedre. Hun døde i sitt hjem i New York i 2022, og i år kom hennes aller siste album ut. Et album fylt med så mye spilleglede, og musikk som spriker i alle retninger. Vi får den deilig groovy «burning grey» etterfulgt av den blues-inspirerte «the mountain», som igjen sklir over i psykedelisk jazzende «baba louie», før punken tar over på «take over the world» mot slutten. Det er ingen regler her, noe som er ekstremt befriende. Jeg savner Jaimie Branch.

47. Sampha – Lahai
Young, 20. oktober

Det har gått seks år siden Sampha slapp debuten «Process», som gjorde at jeg ramlet inn i hans verden med hodet først. Han har ikke gitt ut egen musikk siden da, men det er ikke synonymt med hverken skrivesperre eller latskap. Han har siden da kontinuerlig skrevet og produsert låter, for blant ander artister som Kendrick Lamar, Stormzy, Syd, Drake, Sbtrkt, Kamasi Washington, Fred Again og en hel haug med andre. Britiske Sampha har en evne til å skrive de vakreste låter, og etter denne plata må det være lov å kreve at han har mer fokus på egen musikk fremover. Swoooon.

46. King Tuff - Smalltown Stardust
Sup Pop Records, 27. Januar

Jeg ble første kjent med King Tuff da han var en del av det ekstremt fete bandet til Ty Segall. Her trakterte Tuff gitaren, Mike Cronin dro i bassen og sjølveste Segall selv gjorde alt annet (ikke trommer da, selv om han også gjør den jobben helt strålende).Dette bandet overskygget i starten også det at han hadde en ekstremt god soloakrriere gående, og Smalltown Stardust er faktisk Kyle Thomas’ femte album under King Tuff-navnet. Hans forrige plate – The Other fra 2018 – havnet også på min årsbesteliste det året, og han senker ikke nivået nevneverdig på denne. Ikke i det hele tatt, faktisk. Deilig space-pop, fra en merkelig indie-magiker med langt skjegg og sydvest/fillete caps/spiss trollmann-hatt.

45. NAS - Magic 2
Mass Appeal, 21. juli

NAS er spesiell for meg. Han kunne rappet over sønnen min som spiller på kopper og kar, og jeg hadde elsket det. Nå har han sluppet ganske mange plater de siste årene, bare disse Magic-platene har blitt en trilogi allerede, men jeg omfavner alt han kommer med. Jeg er på en måte klar over at denne plata ikke er banebrytende, men jeg elsker den like fullt. Alle har vel noen sånne (jeg har Weezer også), og sånn skal det være. Eirik Mosveen sa en gang på den årlige julelunsjen: «Jeg sier at det er mitt favorittband, jeg sier ikke at det er det beste bandet». Nå skal jeg ikke prate ned denne plata altså, for den er veldig bra. Jeg registrerer at produksjonen til Hit-Boy får litt kritikk her og der, men jeg liker det synth-tunge soundet, og syns den kler NAS godt.

44. Rancid - Tomorrow Never Comes
Epitaph Records, 2. juni

Det er veldig få artister jeg elsker uansett hva de gir ut, og i alle fall ikke Rancid. For 20 år siden slukte jeg alt de ga ut, og de skivene er det kjæreste jeg eier den dag i da. Men så ble de voksne, eller bare likegyldige, og i 2023 var det 20 år siden de ga ut sin siste skikkelig gode plate. Men så skjer det et eller annet, og de slentrer inn i studio og spiller inn Tomorrow Never Comes. Ah, jeg ble femten år igjen. Stockholmsturen med omtrent alle fra punkmiljøet i Norge (det riktige punkmiljøet, vel og merke) i juni har jeg fortsatt friskt i minne, og det at jeg stod alene i moshpiten i over en time da Rancid spilte sier jo litt om hva som bruste i blodet akkurat da.  Tomorrow Never Comes er absolutt et Rancid i ‘back to form’, så er spørsmålet bare om det noen gang vil komme et lite godt album fra denne gjengen igjen. Men det er ikke viktig. Tim Armstrong og Matt Freeman har gitt oss Operation Ivy, et av tidenes beste og mest legendariske punk- og skaband, og sammen med Lars Fredriksen har de gitt oss Rancid, og skiver som Let’s Go, ... and Out Come the Wolves, Life Won’t Wait og Indestructible. Jeg er mettet, jeg er lykkelig.

43. The Waeve - The Waeve
Transgressive, 3. februar

Det er to gitarister som virkelig fikk meg til å ville lære meg å spille gitar på starten av 90-tallet. Ikke de mest selvskrevne kanskje, men for meg var John Frusciante og Graham Coxon verdens beste og kuleste gitarspillere. Frusciante fra Red Hot Chili Peppers, som i dag er ‘frowned upon’ i min gjeng, men platene Blod Sugar Sex Magic, One Hot Minute og til nød Californiaction ble lyttet mye til. Og soloplatene hans, da. Woof. Men nei, dette handler ikke om John Frusciante, jeg klarer bare ikke stoppe å tenke på han når jeg først setter i gang. Han andre fyren, Graham Coxon, var, og er, gitarist i Blur. Han stille, innesluttede og plagede fyren, som alltid slår blikket ned, men som spiller de villeste og vakreste riff, og gitarsoloer når han må. Han har også gitt ut en hel haug med soloplater, men i THE WAEVE har han slått seg sammen med Rose Elinor Dougall, fra 00-bandet The Pipettes (som min kone delte scene med i Canada en gang på 2000-tallet, sprøtt å tenke på i dag. De traff også Billy Talent i en bar i Toronto. Oh well …). Coxon spiller mye saksofon på denne skiva av alle ting, men selvfølgelig blir det plass til riffing her også. En strålende, og litt dyster indie-plate.

42. The Offline - La couleur de la mer
Root Records, 3. november

I en tid der alle skal høres ut som Khruangbin ... så er The Offline intet unntak. Men det betyr ikke at det ikke kan være dritbra av den grunn. Av en eller annen merkelig grunn klarer jeg ikke å finne ut av hva denne artisten faktisk heter, men The Offline er altså en produsent fra Hamburg i Tyskland (Felix Müller, fant det ut senere🤷🏻‍♂️) som lager nydelige låter med franske titler. Det er instrumentale låter, som låner av Khruangbin og L’imperatrice, og som lett kunne laget samples til MF Doom om han levde.

41. Lil Yachty - Let’s Start Here
Quality Control/Motown, 27. januar

Lil Yachty liker å utfordre hiphop-sjangeren, og man kan vel trygt si at han lager en kløft mellom tradisjonalister og de mer frittenkende med denne plata. Til tider kunne dette vært en Tame Impala-plate, og han sier han selv er veldig inspirert av Pink Floyd, men i 2023 er det lenge siden reglene ble visket ut i musikkbransjen. Pop eller hiphop, det er ikke så viktig for min del i alle fall. Plata er dønn bra.

40. Chemical Brothers - For That Beautiful Feeling
EMI/Virgin Records, 8. september

Det har vært noen jøss-øyeblikk i år, altså. Først fikk jeg et da Blur leverte et album meislet ut fra tjukkeste 90-tall, så kom et til da Blonde Redhead plutselig returnerte med ny musikk, som i tillegg var ekstremt bra. Og så har vi denne plata her da, fra en duo jeg hadde – om ikke glemt, så i alle fall ikke tenkt på på lenge. Chemical Brothers, liksom, kan de være relevante i 2023? Ja, ja, ja, klart de kan! Det føles på en måte som om de har stått stille siden storhetstiden på 90- og 00-tallet, men samtidig så klarer de og høres fryktelig vitale og tidsriktige ut. En koselig overraskelse.  

39. Pony – Velveteen
Take This to Heart Records, 19. mai

At introen på åpningslåten «Trés Jolie» minner om Foo Fighters’ «Monkey Wrench» spilt i halvt tempo gjør meg bare enda mer glad i denne skiva. At resten av låtene minner meg om Veruca Salt, The Muffs, Letters to Cleo og alt annet som er bra med powerpopen, gjør det enkelt å ta med denne skiva her.

38. Ivan Ave - All Season Gear
Mutual Intentions, 10. mars

Hvis jeg har lest riktig er dette den eneste norske plata på listene mine fra i år. Som ikke betyr at norsk musikk ikke er foretrukket her, men jeg tar stort sett aldri med musikk vi har gitt ut selv, eller som jeg har jobbet med gjennom året. Når det er sagt, så kunne Ivan Ave gått for en hvilken som helst amerikansk rapper om jeg ikke visste at han var en norsk dude fra Vinje i Telemark. På All Season Gear har han jobbet med en god gjeng produsenter, blant annet Mndsgn, Sasac og Fred Fades, som bidrar til en klokkeren sound, og det er gledelig at han fortsetter å rendyrke det smoothe, soul-inspirerte soundet. 

37. Militarie Gun - Life Under the Gun
Loma Vista Recordings, 23. juni

Man må aldri tro at rocken er død. Man kan legge seg ned å gi opp, men det vil alltid være noen som oppdager Mission of Burma, Fugazi, Replacements, Superchunk og deres likemenn og -kvinner den dag i dag. Det er ikke alltid at innovasjon og tenking i andre baner er nødvendig. Noen ganger vil man bare ha streite akkorder, trommene høyere i monitor, bassen på knærne og låter som «Do It Faster», «Very High» og «Think Less». Heldigvis fikk Militarie Gun memoet.

36. Raw Poetic, Damu the Fudgemunk - Away Back In
Def Pressé, 25. August

Raw Poetic og Damu the Fudgemunk (meget sterkt artistnavn!) var også trygt plassert på listene her i fjor, og Away Back In følger i akkurat samme sporene til Laminated Skies. Tenk The Roots med evige samples av William Bell eller Bill Withers, så lander vi i et landskap hvor disse to befinner seg. Hvis vi legger på gitarene til Mogwai eller Van Pelt på toppen, så er vi nesten i mål. En av de mest behagelige hiphop-skivene av året. 

35. King Krule - Space Heavy
XL Recordings, 9. juni

King Krule er slacker-pop på sitt aller beste, samtidig så er dette milevis mer produsert og forseggjort enn typ MacDemarco. King Krule virker så effortless og cool, og det virker som han uten å anstrenge seg har laget et univers hvor han kan gjøre hva enn han vil. Om det heller mot James Blake, Sonic Youth, eller en landevei midt imellom er ikke så viktig. Det er uansett en deilig verden å være i.

34. Grian Chatten - Chaos for the Fly
Partisan Records, 30. juni

Det er få ting som føles mer ekte britisk enn det irske punkbandet Fontaines DC. Og når vokalist Grian Chatten gir ut et nedstrippa soloalbum, så er det fankern meg lite som overgår det i britisk-het. Nå skal det sies at Fontaines og Chatten er fra Irland da, som vel ikke bør blandes inn med Storbritannia. But you catch my drift. Dette er så fint, så nært, så hardt og så bra. Gi meg låtene «Fairlies» og «I Am So Far» intravenøst nå! Sammen med en pint.

33. Animal Collective - Isn’t it Now
Domino Recordings, 29. September

Gamle helter skimrer fortsatt. Det begynner å bli en stund siden jeg intervjuet Avey Tare backstage på John Dee for vår daværende blogg Furore i Harare, men jeg fikk tilbake litt godfølelsen fra den tiden med denne skiva. Det har vært noen litt dævve plater siden Merriweather Post Pavillion i 2009, selv om Time Skiffs fra i fjor var veldig bra, men med Isn’t It Now føles det litt som de har kommet tilbake. Like syrete og flytende som i gamle dager, og like psykedelisk catchy som på Feels og Strawberry Jam. Animal Collective, I am in you. Værsågod.

32. James Brandon Lewis - Eye Of I
Anti, 3. februar

De siste årene har jeg knekt jazz-koden, og det kan ofte bli sett på som ren kokettering eller rein blærete hovering. Det får så være, men da min venn David tok meg med på James Brandon Lewis-konserten på Victoria tidligere i høst, fikk jeg bare enda mer vann på mølla. Jeg ble en jazzist. Bare noen måneder tidligere hadde jeg oppdaget dette mesterverket av en plate, med intens jazzing, nydelige, spirituelle melodier, og det fysiske angrepet du vanligvis får av post-hardcore-sjangeren (som Clash Music skrev i anmeldelsen). Det er vel ikke for alle, men nå er det for meg.

31. Yussef Dayes - Black Classical Music
Brownswood/Nonesuch, 8. September

Trommeslager Yussef Dayes er et helt nytt bekjentskap, som kanskje ikke er veldig rart når dette er debutplata hans. Men han er et kjent navn på jazzscenen i London, og har gjort mange bra cameos de siste årene. UK Jazz har jo nesten blitt et eget begrep den siste tiden, og er en sjanger jeg virkelig har gått ned i kaninhullet til. Så Dayes føyer seg bare inn i en lang rekke navn med ekstremt talentfulle musikere jeg plutselig oppdager her. Black Classical Music er vanvittig jazz, med nikk og bukk til både r’n’b, dub, post-punk og masse annet. Spiller på Øya i 2024.

30. Mach Hommy - Notorius Dump Legends 2
Mach Hommy, 3. mars

Flere av rapperne på årets liste liker å holde det litt mystisk, og Mach Hommy er intet unntak. Maskerte pressebilder, og et navn jeg fortsatt er usikker om jeg uttaler riktig. Han blir visst synlig irritert om folk uttaler navnet hans feil også, så jeg holder det til skriftlig format så lenge jeg kan. Mach Hommy var med å starte undergrunns-labelen Griselda Records i sin tid, sammen med Conway the Machine og Westside Gunn, og får med det automatisk stjerne i boka hos meg. Han var også med på listene mine i 2021, med skiva Balens Cho (Hot Candles), og med denne korte, mixtape-aktige skiva, er han på plass igjen. Solid plate, med høydepunkter som «Pissy Hästens» og «Bad Hands», samt «Olajuwon», som må nevnes da jeg alltid er svak for låter med NBA-tematikk.

29. Hania Rani - Ghost
Gondwana Records, 6. oktober

En litt tilfeldig oppdagelse, dette. Min venn Sveinung delte en lenke til den polske pianistens releasekonsert, og jeg ble sittende som fjetret å overvære den fra start til slutt. Ghosts er en atmosfærisk og vakker plate, og jeg tenker umiddelbart på Nils Frahm mens jeg lytter, mens jeg drømmer meg bort i Hanias verden.

28. Deerhoof - Miracle-level
Joyful Noise Recordings, 31. Mars

Jeg tror dette er en av fire plater på årets liste med artister jeg ikke hadde forventet ny musikk fra, men som plutselig stod der med en splitter ny plate i hånda. Da denne dukket opp i strømmetjenestene, ble jeg minnet på at jeg så en herlig frenetisk konsert med Deerhoof på Mono en gang i tiden. Tenk det! Miracle-Level er spilt inn i ett take, og er den første plata deres hvor alle låtene er sunget på vokalist Satomi Matsuzakis morsmål, japansk. De er ikke like intense og kaotiske som for 15 år siden, men de er like bra. Heldigvis.

27. Westside Gunn - And then you pray for me
Griselda Records, 13. oktober

Sjefen av Griselda Records, Westside Gunn, broren hans, Conway the Machine, og tredje hjul på vogna, Mach Hommy. De er godt representert på årets lister hele denne gjengen, så det kan umulig være noen hemmelighet at jeg er fan av det de driver med. Dette skal visstnok være det aller siste albumet Westside Gunn slipper, da han ønsker å fokusere mer på å produsere, gjøre features og drive label. En nydelig svanesang har det i så fall blitt. Men hvor mange har vel ikke sagt at de gir seg tidligere, for så å komme tilbake med mer musikk enn noen gang? Det er ganske mange, håper det gjelder her også.

26. Gracie Abrams - Good Riddance
Intersport Records, 16. juni

Faren til Gracie Abrams var skaperen bak tv-serien «Lost», som jeg og min vennekrets var veldig opptatt av på 2000-tallet. Ikke at dette skal handle om han, men det er alltid gøy å høre om barn av kjendiser osv … ikke sant? Uansett, Gracie Abrams har kanskje laget et av årets aller fineste album. Hun plukker opp tråden Taylor Swift mistet da hun vendte tilbake til kommers-poppen etter å ha gitt ut Folklore og Evermore, og jeg våger meg til å si at Good Riddance er den perfekte oppfølger til disse to albumene. Melankolsk, akustisk, stort og lite. Perfekt.

25. Unknown Mortal Orchestra - V
Jagjaguwar, 17. mars

Det er noe 2000-nostalgisk over hele lydbildet til Unknown Mortal Orchestra. Litt Phoenix, litt TV on the Radio, litt tidlig Tame Impala. Smart, uimotståelig pop, med hooks og riff som gjør dagene bedre. Ofte er det ikke mer jeg ber om.

24. Sunny War - Anarchist Gospel
New West Records, 3. juni

There’s nothing sunny about war … men artisten Sunny War er en solskinnshistorie, om ikke annet (ouff, har jeg virkelig et ønske om å bli bidragsyter i Dagbladet? Det visste jeg ikke). Folk-punk-artisten fra Los Angeles har laget et strålende (stopp!) album, med låter som sakte men sikkert snirkler seg inn i bevisstheten. Hun viser seg som en meget habil låtskriver, og når hun i tillegg har med seg bautaer som Allison Russell, Dave Rawlings og Jim James (My Morning Jacket) m.fl. på flanken, da blir dette enkel match.

23. 6lack - Since I Have a Lover
LVRN/Interscope Records, 24. mars

Ricardo Valentine fra Atlanta, eller 6lack som han absolutt er mest kjent som, trenger bare å spille inn en liten samling med låter, så går han nesten automatisk inn på årsbeste-listene mine. Jeg tror dette er tredje utgivelse på rappen, uten at jeg har tid til å faktasjekke dette. East Atlanta Love Letter fra 2018 er i alle fall et mesterverk. Like mye en rapper som en r’n’b-sanger, med backingband og beats som like gjerne kunne passet inn i et indiepop-/emo-landskap. Nydelig!

22. Tallest Man of Earth - Henry St.
Anti, 14. april

Jeg tenkte liksom at jeg var litt ferdig med Kristian Mattson og hans fabelaktige låtskriverkunst nå. Men igjen, hver eneste lille slipp han har gjort de siste ti årene har vært med på mine tidligere lister, så hvorfor forsøker jeg å lure meg selv? Vet ikke, men det er jo klart denne skiva havner trygt plassert blant årets aller beste. Det er mer band i monitor på Henry St. enn man kanskje er vant til fra tidligere, men etter så mange aktive år er ikke det noe nytt for Mattson heller. Han bare lager så sinnssykt bra låter, og det liker jeg. Trenger det være verre enn det?

21. Jamila Woods - Water Made Us
Jagjaguwar – 13. oktober

Jeg oppdaget Jamila Woods på hennes forrige album, LEGACY! LEGACY!, og merket fort at dette er en artist jeg kan høre på til evig tid, uansett hva hun synger. Water Made Us er hennes tredje album, og poeten og sangeren fra Chicago har potensiale til å bli fryktelig mye større enn det hun er i dag. Soul, gospel, pop og (litt) spoken word (noen skits, da). Litt av hvert, men kun skyhøy kvalitet.

20. Sofia Kourtesis - Madres
Ninja Tune, 27. oktober

Denne plata dukket opp litt ut av det blå, men ble ganske kjapt en favoritt. Teknoplata til peruanske Sofia Kourtesis (bosatt i Berlin, så klart) startet som en liten snakkis på kontoret, og plutselig var de repeterende basstrommene og de drømmende melodiene med meg hele tiden.

19. Conway the Machine - Won’t He Do It
Drumwork Music Group, 5. mai

Det skal litt til for å følge opp et mesterverk som God Don’t Make Mistakes, men Conway the Machine skal ha for at han går all in i forsøket. Og om han ikke lykkes med å overgå hans forrige skive, så er han i alle fall hakk i hæl. Og når det holder til å komme så langt opp på listene, så sier det fryktelig mye om skiva fra 2022. Han er litt lystigere og tilgjengelig på Won’t He Do It, noe jeg syns kler han, men allikevel er det nok av mørke beats og personlige tekster her.

18. Fiddlehead - Death is Nothing to Us
Death is Nothing to Us (18. august)

Fiddlehead er et nytt bekjentskap for meg. Selv om dette er deres tredje album, og selv om dette er bandet til tidligere Have Heart-vokalist Pat Flynn. Det er bare å innse at man ikke kan være like oppdatert som da man var i tjueåra og jobbet i platebutikk. Det er tøft å svelge, men det er bare å ta nederlaget. Der hvor Have Heart må sies å ha vært et viktig band innen hardcore-sjangeren, må nesten Fiddlehead plasseres i den ikke ulike post-hardcore-blokka. Men, mellom pre- og post- kan man finne så mangt, må vite.

Death is Nothing to Us er tredje skive i en trilogi som Pat Flynn begynte på for å komme seg gjennom sorgen etter tapet av faren sin i 2010. Men selv om døden spiller en viktig rolle her, er det ikke bare sorgen heller. Langt derifra. Låtene er både røffe og melodiøse, og fungerer overraskende bra til å ha på øret om man er ute på løpetur. Om man holder på med sånt. Jeg tenker umiddelbart på band som Rival School, Hot Water Music og Title Fight, og med de referansene er det jo ikke akkurat vanskelig å havne på lista her heller.

17. Dina Ögon - Oas
Playground Music, 3. februar

Svensker og popmusikk, det er en evig føljetong hvor svenskene alltid går ut med høyeste karakter. Dina Ögon lager så lettbente og nesten naive poplåter, men allikevel med så mye særpreg at det føles helt unikt. Hver eneste låt på plata må spilles igjen og igjen.

16. Irreversible Entanglements - Protect Your Light
Impulse! Records, 8. september

På dere forrige plate, Open the Gates, knakk jeg en kode jeg aldri trodde jeg skulle komme til å knekke. Nemlig den til den frie jazzen. Jo, jeg har så klart lært meg å elske Ornette Coleman (❤️) med årene, men jeg var altså så stolt da Open the Gates krøp under huden på meg. Jeg har blitt voksen, endelig! Kontroversielt nok så er ikke Protect Your Light like ekstrem som forgjengeren, og da ramlet jeg inn i dette på null komma niks (null komma tre, om jeg skal være ærlig). Herlig driv, Moor Mother i storform, og noen av jazzens beste musikere i fri flyt. Woof.

15. Altin Gün - Ask
Glitterbeat Records, 31. mars

Altin Gün fra Nederland og deres tolkning av tyrkiske folketoner er kanskje det bandet jeg har hørt mest på, og sett flest ganger live de siste årene. De har et sånt sinnssykt driv i låtene deres, og selv om de aldri gjlre store endringene fra plate til plate, føles det alltid fresht og fornyende. Tenker du at gamle tyrkiske nasjonalskatter høres sært ut? Tenk om igjen, dette er den beste oppdagelsen du kan gjøre i dag.

14. Armand Hammer - We Buy Diabetic Test Strips
Fat Possum, 3. oktober

At billy woods er en favoritt her på lokalet klarer jeg ikke å skjule, så at Armand Hammer – duoen han har sammen med Elucid – skulle bli blant årets favoritter visste jeg nesten før denne skiva kom ut. Den er litt vanskelig å få grep om med en gang, men slik skal en Armand Hammer-skive også være. Det er mørkt, personlig og til tider kaotisk, men produksjonen og rappingen er fra aller øverste hylle. En nesten perfekt plate, som en lang feberdrøm.

13. Joanna Sternberg - I’ve Got Me
I’ve Got Me (30. juni)

Om denne plata hadde blitt spilt over anlegget en dag du satt ute og drakk generisk drikke på en eller annen kaffesjappe i byen, så hadde du ikke blitt latterliggjort om du hadde trodd at Joanna Newsom plutselig hadde blitt tilgjengelig på strømmetjenestene igjen. Og hadde du bare sveipet over artistnavnet, og kun fått med deg fornavnet, så hadde du rett og slett blitt lurt. Hvorfor Joanna Newsom ikke er tilgjengelig i den digitale strømmeskyen er et hjertesukk vi gjerne kan diskutere andre steder, forresten.

Joanna Sternberg er en låtskriver fra Brooklyn, New York, som befinner seg ute på det såkalte spekteret, og bor hjemme i leiligheten til faren sin. I’ve Got Me er hennes andre plate, og er den som virkelig satte hen på indie-/hipsterkartet. Selvfølgelig sparket i gang med en strålende anmeldelse i Pitchfork, med «Best new music» og the whole she-bang. Sammen med den meget distinkte stemmen (ref. Newsom-referansen), er det de enkle og umiddelbare melodiene som gjør at dette er et album som fester seg med en gang. Hun synger om ensomhet og hjertesorg, på en måte som alle kan relatere til. Ikke like naivt og fjollete som good ol’ Moldy Peaches, men med samme musikalske enkelhet og folky komp i ryggen. Man trenger ikke så mye mer om melodien er god, som en vis person (sikkert jeg) sa en gang.

12. Blur - The Ballad of Darren
Parlophone Records, 21. juli

Blå tracksuits, bleika hår, Adidas Superstars, fuzza gitarer, Harrington-jakker, sigg i munnviken, bassgitaren nede på knærne, Fender Telecaster, Fred Perry, Burberry, tidløse fotballdrakter, null gitarsoloer, arbeiderklasse, Kate Moss, Union Jack, Levis 501, bøttehatt, Stone Island, parkas, varm Forsters i plastglass, kald Guiness til lunsj, tomatbønner og tjukk bacon. Dette er den Blur-plata jeg har drømt om i 25 år, og så leverte de den midt i sommerferien som om tiden har stått stille.

11. MIKE - Burning Desire
10k Records, 13. oktober

Jeg ramlet langt ned i MIKE-kaninhullet for litt siden, og det kom tydelig frem da Spotify Wrapped-oversikten min viste at han var den artisten jeg hadde hørt mest på i 2023, og at denne plata havnet i toppen over mest spilte album. Selv om skiva er på 24 låter, er det ikke overflod av gjesteartister her, men han har med noen personlige favoritter i Earl Sweatshirt og Larry June. Under sitt produsent-alias, dj blackpower, har han også produsert 22 av låtene selv. Plata kom i oktober, så jeg har ikke testet sannhetsgestalten i denne påstanden ennå, men jeg slår allikevel fast at dette er et perfekt sommeralbum. Road trip, strand, og lemonade på en gatekafé.

10. Larry June, The Alchemist -The Great Escape
The Freeminded Records, 31. mars

Det må ha vært i 2020 at jeg merket meg at denne Larry June hadde gitt ut fem plater på ett og samme år, og dermed festet navnet – som til stadighet leverer laidback west coast rap – seg til minnet. Det skal sies at han slipper uforholdsmessig mye musikk, selv om rappere nå til dags ikke er fremmede for å slippe to-tre skiver i året, men når han får med seg The Alchemist på produksjon er det ikke noe å lure på en gang. Låta «89 Earthquake» overgår det meste jeg har hørt i år, så sinnssykt fet. Jeg tror jeg kan ha denne plata i øret til enhver anledning. «Palisades, CA» med Big Sean, «Summer Reign» med Ty Dolla $ign, «Porsches in Spanish» ... woof. Repeat, repeat, repeat.

9. Kool Keith - Serpent
Real Bad Man Records, 24. mars

Kool Keith er en sertifisert legende, både fra tiden med gruppa Ultramagnetic MCs, men også under aliasene Dr. Octagon, Black Elvis og Dr. Doom. Serpent er en av i alle fall tre plater han har gitt ut i år, og produksjonen av Real Bad Man er som alltids bunnsolid. Gjestene er også interessante med både Ice-T, Edan og Atmosphere, som får meg til å mimre tilbake til min tid på Platekompaniet tidlig 2000-tall. Vanvittig bra plate dette!

8. Sufjan Stevens - Javelin
Asthmatic Kitty, 6. oktober

Sufjan Stevens er for tiden midt i en rehabiliteringsprosess etter å ha blitt diagnostisert med en auto-immun sykdom, som gjorde at han ikke kunne gå og slet med å snakke. En tung sak i seg selv, men 2023 bød på en større sorg for Sufjan. Da han annonserte slippet av «Javelin», dedikerte han det til hans beste venn og livsledsager, Evan Richardson, som dessverre gikk bort i april. Når man lytter på denne plata med dette i mente, kan man nesten føle tristheten og håpløsheten Stevens har i seg. Plata er et mesterverk uansett, men med låter som «Goodbye Evergreen», «Will Anybody Ever Love Me» og «Javelin (To Have And To Hold)» kommer man fryktelig nært på artiten. Smertefullt og evig vakkert. Phew.

7. Blonde Redhead - Sit Down For Dinner
section1, 29. september

En ny plate fra Blonde Redhead var ikke noe jeg trodde jeg skulle få oppleve igjen. De tre medlemmene har virket svært lunkne til å gi ut mer musikk, og de fortsetter også nå med å si at det neppe kommer mer etter dette. Men samma det da, når dette albumet er så forbanna bra! De to siste platene de ga ut, Penny Sparkle (2010) og Barragán (2014) var ingen karrierehøydepunkt akkurat, og man tenkte kanskje at det skulle bli en slik sorti for trioen. Men nei da, på Sit Down for Dinner er de tilbake i kjent stil. Ikke helt der oppe med Misery is a Butterfly (selvsagt, ingen er det), men trygt plassert rett bak, sammen med Melody of Certain Damaged Lemons og 23. Åpningslåta «Snowman» er favoritten, den kan surre og gå så lenge den vil.

6. Ratboys - The Window
Topshelf Records, 25. august

Min elskede power-pop! De siste årene har den havnet litt i baksetet for den mer sofistikerte jazzen og laidbacke hiphopen, men hvem vil vel være sofistikert og laidback!? Ikke jeg i alle fall. Musikken har aldri noen grenser, ingen liker noen gang bare én ting, og dette er en av de beste og morsomste skivene jeg har sprengt headset med i 2023. Rock, punk, pop, smartness, allsang og gud veit. Alt er bra, og denne har alt.

5. The Tubs - Dead Meat
Dead Meat (27. januar)

Det trenger ikke være så vanskelig, bare lag en skive som ligner så mye som mulig på verdens beste band – Hüsker Dü – og da er du allerede langt over målstreken. The Tubs har ikke spilt inn plata si i en blikkboks og tatt tonnevis med amfetamin (who knows ...), men allikevel klarer de å gjenskape den magiske stemningen vi kjenner fra åttitalls-platene til det legendariske St. Paul, Minnesota-bandet. Jeg hørte denne plata én gang og ble solgt. Har hørt den 4339 ganger siden da.

4. Boygenius - The Record
Interscope Records (31. mars)

Jeg hadde allerede innledet et inderlig musikalsk forhold til både Phoebe Bridgers og Julien Baker da Boygenius annonserte sin ankomst, og soloplatene deres har tidvis tatt pusten fra meg. Jeg har ikke vært like dedikert til Lucy Dacus, men det er umulig å ikke anerkjenne at hun har laget noen tunes opp gjennom årene hun også. Med dette i bakhodet var det nesten feige lag da Boygenius kom inn i min verden – jeg hadde ikke sjans. Årets plate ­– som vel må kalles deres debutalbum, da utgivelsen i 2018 kun var en skarve EP – hadde omtrent samme effekt. Suksess! En gjennomført bra plate, og konserten på Øya i sommer var soleklart et høydepunkt.

3. billy woods - Maps
Backwoodz Studios, 5. mai

Jeg oppdaget billy woods og hans musikk altfor sent, det er det umulig å komme utenom, men når han først var der så hadde jeg mye å utforske. Maps er utvilsomt en av årets aller beste plater for min del, og jeg nøler ikke med å kalle den et mesterverk. Det var hans forrige plate, Aethiopes, som gjorde meg oppmerksom på musikken hans, og det er også et mesterverk alle må sjekke ut. Maps er et konseptalbum om å reise og turnere, og selv om det høres hverdagslig ut, viser han seg her - igjen - som en av vår tids store lyricists.

2. Earl Sweatshirt/The Alchemist - Voir Dire
Warner Records, 6. oktober

Dette samarbeidet har det vært snakket om lenge, uten at det har vært noen tegn på at plata faktisk skulle komme. Men, så en dag var den plutselig her.

Jeg måtte derimot sitte på hendene mine den første måneden for å ikke skaffe meg den obskure strømmetjenesten Gala. Det ble nemlig annonsert at Voir Dire kun skulle slippes eksklusivt der i første omgang. Det var kun singlene «Sentry» og «The Caliphate» som ble sluppet i Spotify, men det bidro heldigvis nok til at det ikke kom nok et unødvendig abonnement i hus. Man visste jo uansett at den ville bli tilgjengelige for oss andre om ikke lenge.

The Alchemist er med på så utrolig mange utgivelser i løpet av et år, at man nesten kan undre seg hvor mange platesjapper han besøker for å finne materiale til alle beatsene han produserer. Og det er så bra det han gjør, nesten uten unntak. Men han er ikke eneste stjerna på laget her så klart, det er Earl Sweatshirt som er det naturlige midtpunktet. Han rapper som om det skulle stått om livet, allikevel gjør han det så uanstrengt og avslappet at man skulle tro han gikk på et eller annet. Som ... vel, la oss ikke være fordomsfulle. Av gjester som må nevnes, har vi MIKE og Vince Staples på henholdsvis én og to låter, og de senker jo ikke akkurat nivået de heller. Skiva er plettfri, null dødtid.

1. Boldy James, RichGains - Indiana Jones // Boldy James, ChanHays - Prisoner of Circumstances
Body James, 20. januar / Droppin Science Recordings, 9. juni

Det er et par år siden jeg ramlet inn i Boldy James’ verden, og jeg har i grunn bare blitt værende der. Det er ikke spesielt vanskelig å holde seg der, det må sies, da han gir ut plater i et fryktinngytende tempo. Detroit-rapperen ga ut fem album i 2020, to i 2021, fire i 2022 og to fantastiske album så langt i år. I tillegg til alle singlene og gjesteopptredener han gjør, så bidrar det til et rikt musikalsk univers. I januar kom det derimot dystre nyheter fra Detroit, da Boldy hadde vært i en stygg bilulykke, og lå på sykehuset med brudd i rygg/nakke. Hva nå? Dagen etterpå slapp han plata Indiana Jones, i juni kom Prisoner of Circumstance og i august sto han på scenen under Øyafestivalen sammen med The Alchemist. Mannen kan ikke stoppes. Det er noe behagelig lavmælt og tilbakelent over måten han leverer tekstene på, noe som gjør at jeg kan sette på hvilken som helst av platene hans og bare forsvinne inn. Om han så rapper om drug deals gone wrong, venner som har gått heden eller generell hustling i Detroits gater. Det er kanskje ballsy å dytte to plater av samme artist på toppen av lista – ja, juks vil kanskje noen til og med kalle det, men det er ingen her som kan stoppe meg. Heldigvis.

Indiana Jones er produsert av Rich Gains, som er en duo-slash-kollektiv(?) som både lager beats, street wear, kunst og what not. Her leverer Boldy deadpan-tekster, over trillende pianoer, pumpende bass og mørke, melankolske gitarlinjer. En (litt) ny retning for den grenseløse rapperen, og et landskap som kler han meget godt. På Prisoner of Circumstance mimrer han tilbake til livet før han ble rapstjerne, og forteller historier over beats av ChanHays. Her er det mer nostalgisk produksjon, og vi får samples fra blant andre Whitney Houston, DMX, og til og med Mike Tyson. Soundet på plata er mer tilbake til tidligere Boldy-plater, men skiller seg allikevel ut med den stilrene og behagelige produksjonen. Jeg klarer ikke å velge ett av disse to, rett og slett. Det er to såpass forskjellige plater, og de har gått like mye på repeat gjennom året som har gått. Om det er lov å ha favorittartister i såpass voksen alder, så er Boldy James der oppe akkurat nå i alle fall.

THAT’S ALL FOLKS!